Steinar Hovi til minne

I mine snart 30 år som rådgiver i PR-bransjen i Norge og hele Norden, ikke minst innenfor turist- og besøksindustrien, har jeg møtt og jobbet med mange profiler og fargerike mennesker, i både næringsliv og politikk. Bortsett fra Olof Palme, har jeg bare arbeidet med en person, en mann, som ikke bare skilte seg fra alle andre, men som var i en helt egen liga. Sagt på en annen og mer begripelig måte: Hadde Steinar Hovis tankegods fått regjere norsk reiseliv, hadde Norge for lengst tronet på toppen som verdens beste og mest servicevennlige turistnasjon, men den turistiske verdiskapningen det ville generert.

Det er til ettertanke, som det er ofte er når sterke personligheter ikke lenger er blant oss, at omverden ikke ser, ikke evner å fatte deres genialitet, deres spesielle kunnskap og kompetanse, deres eventyrlige hoder; før de er borte. Slik er det med store kunstnere, enten de er Munch, Ibsen eller industribyggere.

For det var nettopp det han var Steinar Hovi; en fritenker, en visjonær med et usedvanlig arsenal av menneskelige kvaliteter, et sett gener man ellers bare finner hos store kunstnere, enten de maler, skriver, driver idrett eller filosoferer. Steinar Hovi var utstyrt med et hode så enkelt og genialt konstruert at han evnet å se det Bjørnstjerne Bjørnson ikke så når han undret seg over “hva jeg får å se over de høye fjelle?”.

Det gjorde fjellets konge. Han så nettopp det, hva som vaket der borte i horisontens soloppgang. Men, i motsetning til andre store norske industribyggere, hadde han altfor dyp kjærlighet til sin heimbygd til å skulle erobre verdenshavene. Beitostølen og Jotunheimen var hans verdenshav. Det var her han hentet og gav tilbake inspirasjon og energi - denne utrolige gründer-legeringen som smeltet sammen og ble en unik norsk historie om samfunnsbyggeren og verdiskaperen som sådde og høstet, hele tiden kompromissløs tro mot sin hjembygd Beitostølen og Øystre Slidre.

Steinar visste nok selv hvem han var. Hva som bodde i han, og han kunne sikkert harve velfortjent over både blåruss og byråkrater, men jeg så han aldri trone på arrogansens pidestall. Han var vel vitende om at driver du ikke toppidrett og kan juble på toppen av seierspaller og hylles i mediene, igjen og igjen, så er det en skjør balansegang å skulle puste og agere som fritenker og kunstner i egen liga i Norge. Det vet Kjell Inge Røkke, det vet Olav Thon og det visste Steinar Hovi.

Hans storhet kan visualiserer på mange områder, på mange plan, men fremfor alt i hans grenseløse kjærlighet til Beitostølen, til fjellet, til naturen og til alle de tusener av mennesker som fikk gleden av å møte denne fargerike og gjestmilde mannen, som gjorde det Askeladden strevde med; å gjøre gull av gråstein.

Steinar Hovi kunne bygget sitt imperium i Norge, og kanskje utenlands til og med, men hans visjonære storhet lå i hans genetiske og mentale ekteskap med fjellet. Hva kunne en mann som han ha gjort med et Oslo, eller et New York for den sakens skyld. En spennende tanke å leke med, men han var ikke der. Ikke i det hele tatt.

–Du er på fjellet nå Bjørn, ikke i Oslo, sa han til meg en av de første gangene vi møttes, litt spøkefullt men likevel med en bestemt undertone. Han syntes jeg var for by-kledd.

Det var slik han var, litt som Olof Palme, da han sa til meg på 80-tallet - han deltok i et større opplegg jeg jobbet med for stålgiganten Svensk Stål SSAB. Jeg spurte Palme hva han kunne tenke seg å gjøre, og han svarte uten betenkning: ”Inget tjafs nu Bjørn. Berätta för mig vad jag skall göra, så kör vi. Raka puckar!”, sa en mycket bestemt Palme, men sitt litt hese karakteristiske skratt.

Lange utredninger var heller ikke Steinar Hovis idrett. Vi kunne diskutere komplekse problemstillinger. Han lyttet interessert og oppvakt, kommenterte og svarte alltid umiddelbart og direkte - ja, som regel med ”raka puckar”. Han syntes det var befriende å kunne møtes på en banehalvdel hvor de store tankene fikk blomstre i næringsrike vekstvilkår.

Når han lot seg begeistre, som han ofte gjorde, sa han alltid: ”Kjempe!” Da var han enig. Fornøyd. Tilfreds. Det monumentale paradokset er at det var nettopp det han var selv; en kjempe. En kjempe i både verdens og Norges mest spennende framtidsindustri; turismen, men først og fremst en kjempe under Bitihorns tinde.

I denne tunge tiden for hans to sønner Atle og Bjørnar, som både har mistet et faderlig og profesjonelt ankerfeste i hverdagen, er jeg likevel sikkert på at når alle meldinger, kommentarer og historier tikker inn, så vil de oppleve energien og den ektefølte gleden og varmen deres far har generert, hva dette har betydd for så uendelig mange mennesker.

Og; de har fått en fantastisk ballast, både menneskelig og arbeidsmessig, som gjør dem godt skodd til å ikke bare videreføre, men også løfte denne kjempens livsverk opp mot nye tinder, der jeg er sikker på at han vil sitte å følge årvåkent med oss alle; at vi både oppfører oss, ikke går kledd som by-jåler, tar vare på hverandre og alle gjestene som elsker Beitostølen. Kanskje til og med like mye som han selv; denne fjellets kronte konge som la hele sin sjel, hele sin livsgjering i å bygge denne fantastiske fjelldestinasjonen under Jotunheimens barm.

Hold kaffen varm Steinar, så sees vi på fjellet etter hvert. Vi har fortsatt mange store tanker som skal landes!

Bjørn B Jacobsen

Det er sønnene Atle (t.h) og Bjørnar som skal ta vare på og videreutvikle Steinar Hovis livsverk på Beitostølen. Beitostølen Resort har 2.500 senger i sitt hotell,- hytte- og leilighetssystem i dag. Utviklingen er fin og Beitostølen er i ferd med å befeste sin posisjon som Norges ledende helårsdestinasjon. Atle er direktør i selskapet og Bjørnar leder alt som har med alpinanleggene å gjøre, og sammen eier de selskapet. (Foto: DestinasjonsKirurgene Beitostølen)