Hva gjør du når både far, bestefar og oldefar var cognacprodusenter? Jo, du blir cognacprodusent. Vanskeligere er det ikke, og etter 107 år har nå fjerde generasjon overtatt som daglig leder for cognacfirmaet Bache-Gabrielsen. Christian Bache-Gabrielsen (66) har levert stafettpinnen til sin eldste sønn Hervé (35).
Christian Bache-Gabrielsen (66) har levert stafettpinnen til sin eldste sønn Hervé (35, til venstre). Foto: Mads Widén
– Det ble tidlig klart for meg at jeg ville jobbe med dette. Når du vokser opp i disse vinmarkene og leker sisten mellom store eikefat i kjelleren, blir du sterkt knyttet til hele produksjonen. Man kan vel trygt si at jeg falt i gryta som barn, humrer Hervé. Det er en disig sommerdag, og vi er på vei ut til Île d’Oléron, den sjeldent vakre øya utenfor den franske atlanterhavskysten som bugner av natur, historie, kultur og ikke minst sjømat. Europas største østersfarmer finnes her. Og for noen østers ...
Foto: Mads Widén
Oléron ligger en drøy times biltur fra byen Cognac, og Hervé har invitert oss på lunsj sammen med sin kone Maud og barna Zoe (7) og Oscar (4). Det merkes at vi nærmer oss kysten; luften er fuktigere her ute, og har fått den karakteristiske duften av salt.
Hervé minnes sin første innsats for familiebedriften: – Jeg var ikke gamle karen, men ville gjerne hjelpe til, og fikk lov til å sette etiketter på noen flasker. Jeg følte meg som en av de voksne der jeg sto ved samlebåndet og håndterte flaskene med mine litt for små hender. Den spesielle lukten av vanilje, treverk og rosiner der inne i tapperiet, og sterke mannfolk som løftet kasser med cognac opp på biler. Jeg husker jeg tenkte at nå hadde jeg begynt å jobbe.
Ta den ring og la den vandre
Et par timer tidligere satt vi sammen med Christian Bache-Gabrielsen inne på hans nye kontor, som han har innrettet i et hjørne av et lagerrom. Da Hervé ble sjef, overlot Christian sitt gamle, representative kontor til sønnen, og tar nå selv til takke med et lite krypinn bak stabler av allehånde emballasje og etiketter. Det er for ham helt uproblematisk. Når man lærer ham litt å kjenne, forstår man fort at Christian Bache-Gabrielsen ikke er en mann som stiller store krav til ytre staffasje. Gi ham en stol, et bord, en telefon, samt blyant og papir, og han er i gang.
– Hervé er en mye mer intuitiv og direkte leder enn meg, sier Christian. – Jeg er en ganske forsiktig type, og brukte alltid lang tid på å ta avgjørelser, mens Hervé har evnen til å snu seg rundt i et helt annet tempo. Han ser raskt kjernen og essensen i en sak, og dette er en helt avgjørende egenskap å ha som leder i dag. Man kan ikke lenger bruke flere uker på å ta en beslutning. Verden har blitt et langt hurtigere sted enn da jeg overtok etter min far René i 1968. Dessuten må man reise mye mer enn før. Japan og Hong Kong er svært viktige markeder, mens Indonesia og ikke minst Kina vil bli det. Skal man inn der, må man dra dit. Slik var det ikke i min første tid. Da tok vi kanskje en togtur til Tyskland og England i ny og ne for å spise middag med en importør.
Lavstatusbonde og høystatusleverandør
Foto: Mads Widén
Vi har bestilt bord på restauranten Le Relais des Salines, som ligger i Le Grand-Village-Plage, det første tettstedet man kommer til når man kjører over broen og ut på Île d’Oléron. Det er selvsagt en fiskerestaurant, og holder til i en lav trebygning som mest av alt minner om ei gammel fiskerhytte. På bordet kommer store fat med østers til de voksne, og stekt fisk med poteter og grønnsaker til barna. Vi drikker en lokal hvitvin laget på cognacdruen folle blanche. Den er herlig rein og frisk, og en flaske koster det samme som en halvliter øl i Oslo.
– Å gå omkring i vinmarkene og sjekke hvordan det står til med avlingen, er noe av det fineste med dette yrket, forteller Hervé. – Da skjønner man at det i bunn og grunn er bonde man er. Vi er helt avhengige av naturen og været her, og dette gjør noe med deg. Nærheten til naturen gjør deg ydmyk. Å lage god cognac er et samspill mellom klima, jordsmonn, druer, eikefat, tid og blandingskunst, men det basale er de to første faktorene – klima og jordsmonn – og det er det som gjør oss til bønder. Samtidig produserer vi jo cognac, en drikk som er blant de mest ettertraktede og til tider dyreste i hele verden, og dette er et paradoks. Det er både lavstatus og ekstrem høystatus på én gang.
Cognacfirma siden unionsoppløsningen
Firmaet Bache-Gabrielsen er like gammelt som Norges selvstendighet. Da svensker og nordmenn kranglet om unionsoppløsningen i 1905, etablerte Thomas Bache-Gabrielsen fra Holmestrand seg like godt som cognacprodusent i Cognac. Han ga det videre til sin sønn René, som igjen spilte ballen over til Christian, og nå har fjerdemann i rekken, Hervé, overtatt ansvaret.
– Jeg overtok som daglig leder etter min far René i 1968, forteller Christian. – Jeg var eldste sønn, og det var derfor naturlig at jeg ble spurt. Men jeg vil understreke at det ikke eksisterte noe stort forventningspress; jeg gikk inn i dette høyst frivillig, og har ikke angret et sekund.
– Det har vært en eventyrlig utvikling for oss i Norge, fortsetter Christian mens han ser tankefullt ut av vinduet. – For 20 år siden var vi et knøttlite firma som solgte et par tusen flasker der oppe. I dag nærmer tallet seg halvannen million. Omslaget kom midt på 1990-tallet. Det var da folk for alvor oppdaget at vi bød på mye smak for pengene, vi vant flere prestisjetunge internasjonale priser, fikk strålende anmeldelser, og salget tok helt av. Dessuten gikk det opp for mange nordmenn at vi faktisk var norske, pluss at interessen for cognac generelt økte markant. Norske cognacentusiaster valfartet hit ned for å besøke oss, og vi knyttet stadig nye forbindelser og vennskap. I dag har vi i gjennomsnitt besøk av nordmenn, større og mindre grupper, tre-fire ganger i uka. Det synes vi er veldig hyggelig, da det bevarer og styrker båndene våre til Norge.
Arbeid og fritid
Foto: Mads Widén
Christians møtte sin kone Sylvie da hun begynte i firmaet i 1973. I dag er hun ansvarlig for bokholderiet hos Bache-Gabrielsen. De har fire sønner: Hervé er eldst med 35, deretter følger Vincent (33), som er vinmaker på et vinslott i Bordeaux, Pierre (30) som er offentlig tjenestemann, og yngstemann Francois (28), som også jobber i familiefirmaet. Når fire nære familiemedlemmer jobber så tett sammen, kan det ikke av og til bli vanskelig å skille arbeid og fritid? – Det går stort sett utmerket, ler Sylvie. – Vi er helt klare på hva som er våre respektive roller her på huset, og det at vi er nært beslektet, skaper ingen problemer av betydning. Vi er alle enige om hvordan vi vil drive dette, og hver av oss har helt bestemte oppgaver å fylle.
Foto: Mads Widén
– Jeg er utdannet lærer, sier yngstemann Francois. – Men jeg hoppet av den banen og begynte heller å jobbe med regnskap her. Det er noe med det å vokse opp i en sånn familiebedrift. Da jeg jobbet som lærer, savnet jeg veldig aktivitetene her. De store fatene, levenet i tapperiet, vinbønder og destillatører som kom innom for å snakke om avlinger og lovende destillater, lastebilene som kjørte ut i verden med paller fulle av cognac, denne drikken som så mange mennesker er så fascinert av. Men kan gjerne si at cognac er vanedannende på flere måter, avslutter Francois med et underfundig smil.
Kjellermennesket
Nede i den 16 grader kjølige kjelleren går kjellermester Jean Philippe Bergier omkring og kontrollerer de ulike blandingenes langsomme utvikling. – Jeg har vært her siden 1989, og trives kjempegodt, sier han med stor overbevisning. – Christian og Hervé er veldig fine mennesker å jobbe med, og jeg synes vi har skapt et flott samarbeid som jeg ønsker å videreføre med Hervé. Cognac handler om kontinuitet, og vi har tilgang på mange fabelaktige destillater som jeg gleder meg til å følge i årene som kommer. De aller beste av dem kommer neppe på markedet før jeg for lengst er pensjonist, og det er jo litt rart å tenke på, men slik er nå en gang denne bransjen: Man investerer i framtida, og må tenke svært langsiktig.
Størrelsen betyr alt
Ute på Île d’Oléron har det nå kommet vidunderlige fiskefileter på bordet. Vi har bestilt piggvar, sjøtunge og havabbor, og kvaliteten er fenomenal.
– Det er veldig viktig for oss at vi fortsetter å være et familiedrevet firma, fastslår Hervé. – Dersom vi skulle vokse så mye at vi måtte involvere flere på eiersiden, ville vi ha mistet en vesentlig del av vår identitet. Og det ønsker vi ikke. Vi vil være akkurat passe store, slik at vi kan fortsette å sette et personlig stempel på alt vi gjør, sier Hervé. Vi nikker iherdig, og tenker at dette er ord noen og enhver burde legge seg på hjertet.
Å gi noe tilbake
Foto: Mads Widén
Christian er slett ikke redd for å bli arbeidsledig etter hvert som oppgavene hans i firmaet blir færre. Han er styremedlem i flere råd og komiteer som har med cognacproduksjon å gjøre, er involvert i menighetsarbeid, og dessuten sterkt engasjert i sosiale programmer for å hjelpe fattige og funksjonshemmede. – Jeg har vært heldig i livet, og er i dag en privilegert person. Da faller det helt naturlig å gi noe tilbake til byen og menneskene her. Så lenge helsa og kreftene holder, ønsker jeg å bidra med det jeg kan på disse områdene, sier han på sitt typisk stillferdige vis.
Idet han følger oss ut, slår det oss hvor annerledes dette firmaet er i forhold til mange konkurrentene. Her er antikke kontormøbler i edelt treverk, og vegger fulle av historie. Selv om dette er verdens sjette største cognacfirma målt i antall solgte liter, har man overhodet ikke følelsen av at man befinner seg i en moderne salgsmaskin med eneste formål å tjene penger. Dette har oppstått i en symbiose av håndverk, tradisjon, kultur og natur. Vel er det et handelshus, men det er samtidig et levende eksempel på hva cognac er, har vært og kan bli. En kombinasjon av småskala produksjon og storskala forretningsdrift, der vinbondens arbeid i vinmarkene forenes med global økonomi. Her kunne man direkte ha spilt inn en episode av Sherlock Holmes eller en film basert på en bok av Charles Dickens.
Colargol og Cognacgol
Vi tilbringer kvelden hjemme hos Hervé, Maud og barna, i et fint og nyoppusset, men slett ikke prangende, hus. Datteren Zoe går i musikalsk rockebarnehage, og Oscar er også veldig ivrig når det kommer til musikk. Sammen synger vi sangen om den lille bjørnen Colargol, som alle franske barn kjenner, men med følgende lokale variasjon: ”Jeg er bjørnen Cognacgol.”
Hervé sysler ikke bare med cognac. Han er også en ivrig maratonløper, og dessuten sterkt engasjert i en institusjon kalt West Rock, som er både en musikkskole for barn og ungdom med fokus på rock, blues og jazz, og dessuten arrangør av en mengde konserter i Cognac. Firmaet Bache-Gabrielsen er en av West Rocks sponsorer, og finansieringen kommer både fra privat, lokalt næringsliv, samt statlige og kommunale midler. Hervé spilte selv i rockeband som ung, og brenner veldig for dette prosjektet.
Saken fortsetter under bildet
Hervé Bache Gabrielsen sammen med kone og barn. (Foto: Mads Widén)
Dessuten er det ikke mange cognacdirektører i verden som har moderne norsk skjønnlitteratur i hyllene, og plater med den norske samtidskomponisten Rolf Wallin liggende på bordet. Hervé dyrker og dykker ned i norsk kultur på mange felt.
Idet vi forlater huset, kommer lille Oscar løpende ut på trappen for å vinke farvel. Vi vinker tilbake, til han som en dag antakelig vil bli Bache-Gabrielsen den femte. Han har jo for lengst falt i gryta han også.
Åtte ganger i året byr vi på masse nyttig og interessant fagstoff for deg som arbeider på alle nivåer i horecabransjen. I sin 43. årgang er Horeca den beste kanalen til bransjen gjennom magasinets systematiske og grundige dekning av hovedmålgruppene:
• hoteller, kurs-/konferanse- og andre overnattingsbedrifter
