Hotell med privat naturreservat

Jean de Heaulme er hotelldirektør, museumsbestyrer, reservateier og selvtitulert trenerd. Her med en tresort som det finnes svært få av utenfor hans eget hotellområde. (Foto: Georg Mathisen)

En gang var Madagaskar ett av de fremste landene i Afrika hva levestandard og økonomisk utvikling angår. Noen revolusjoner senere er landet blant verdens fattigste. Infrastrukturen er dårlig, fristende strender er lite utnyttet som turistmål, og regnskogen er stort sett svidd av.

Men i innlandet sør på øya, i regionen som er enda fattigere enn landsgjennomsnittet, der folk sliter enda mer med å skaffe seg mat og har enda dårligere tilgang til rent drikkevann, der holder familien de Heaulme stand.

Tøffe tider

Flere hundre år etter at forfedrene kom til Madagaskar fra Frankrike, driver Jean de Heaulme Réserve Privée de Berenty. Det er et kombinasjonsbruk som få hotelldirektører har maken til. Han får kjeft fra bistandsfolk for å gi arbeiderne sine for dårlige vilkår, han får kjeft fra reisende for å ha monopol på transporten fra nærmeste ruteflyplass, i Tôlanaro (tidligere Fort Dauphin). Samtidig engasjerer han seg så sterkt i lokalt dyre-, plante- og menneskeliv at det ville vært rart om han ikke var en smule omstridt.

– Det har vært dårlige tider etter finanskrisen, forteller hotelldirektøren. Samtidig med at verden slet med økonomien, opplevde Madagaskar et nytt statskupp der det politiske programmet stort sett konsentrerer seg om å være uenig med forgjengerne. Utenlandske investeringer og bistandsprosjekter stoppet opp, og turistene ble færre.

Dyrker sisal

Lemurene er de fremste trekkplastrene for Madagaskars private naturreservat-hotell. (Foto: Georg Mathisen)

Heldigvis har han flere ben å stå på. Den som skal til hotellet og opplevelsessenteret i bil, må kjøre tjue minutter gjennom endeløse sisaljorder. Kaktus- og aloë-slektningen sisal dyrkes på grunn av fibrene, som brukes til tauverk og emballasje. Da sisaldyrkingen hadde dårlige tider for noen år siden, ble Berenty-selskapene reddet av turistøkning. Nå som turistene svikter, sørger til gjengjeld etterspørselen etter biologisk nedbrytbar emballasje for gode tider for sisaldyrkingen.

Et tusentall lokale arbeidstakere er sysselsatt direkte eller indirekte med sisal, turisme eller annen virksomhet i regi av Jean de Heaulme, som også holder dem med boliger. Til Horeca forteller han om ønsker og planer for å få til et lokalt bibliotek, med mulighet til å holde seg orientert om verden ved hjelp av bøker, aviser og tv.

Men foreløpig konsentrerer han seg om sitt eget naturreservat og sitt eget museum, i tillegg til sisal, hotell og attåtnæringer som gjødselproduksjon og strutsefarming.

Skogsmann

– Jeg er en nerd når det kommer til trær og busker, innrømmer Jean de Heaulme. Rundt bungalowene der gjestene overnatter, har han plantet en stor samling av utrydningstruede vekster. Noen av dem kan bli reddet bare fordi de er tatt vare på i Berenty mens Madagaskars regnskog brennes til trekull eller felles for å bygge hus. For andre får han hard medfart fordi plantene ikke hører naturlig hjemme i denne delen av Madagaskar.

Men det er Berentys private naturreservat som trekker turister fra hele verden. Skog-engasjementet til de Heaulme-familien har gjort at rundt 2.500 dekar skog er satt av til et reservat. Brede veier gjør det enkelt å utforske skogsområdene på egen hånd, helt ned til Mandrare, elva som en gang forsynte området med ferskvann.

– Nå er det nesten bare sand her. Elva er der, men renner under bakken, forklarer Jean de Heaulme.

Faren Henri startet reservatet i 1936 for å bevare skogen. Nå inneholder det en tredjedel av alle tamarind-trærne på Madagaskar. I 1985 fikk Jean de Heaulme den prestisjefylte Getty-prisen for bevaring av naturen.

Les hele saken i Horeca nummer 6 2011

Bli abonnent på Horeca her