Min mors gamle kjøkkenkniv

Bildetekst her...

I våre dager finnes det et stort utvalg av kokkekniver. Ergometriske, laserslipte, keramikkniver, rustfritt molybden, eller vanadiumstålkniver. Felles for dem alle er den skarpe eggen, som tenderer opp til et avansert kirurgisk operasjonsinstrument. Disse knivene er ofte kokkens private hellige eiendom, og nåde den uvitende lærling eller annen person som intetanende ”låner” det laserslipte, molybdencarbonvidundret! Han eller henne vil for resten av sitt liv huske episoden.

Atle Tilrem mater endene i hagen på Hildurs Urterarium. (Foto: Heidi Fjelland)

På mitt kjøkken ble det for en tid siden nødvendig med en grundig opprydding i ”rotskuffen” på kjøkkenet – og der lå den! Min mors gamle kjøkkenkniv. På den slitte overflaten kan jeg så vidt tyde fabrikasjonsnavnet: Enor Rustfri… Glemt, overflødig, utbrukt, slitt og skamfert av sliping på tråkkhella utenfor inngangen. Og her dukket den altså atter en gang fram fra intet.

Det sto plutselig tindrende klart for meg at denne kniven hadde fulgt meg gjennom barndom, oppvekst og langt ut i mitt voksne liv…

Skaftet. (Foto: Atle Tilrem)

Minnene om all den gode maten: Smiing av seljefløyter, produksjon av lekebåter, pil og bue, slakting, flåing av vilt – kort sagt et universalverktøy du kunne bruke til alt, når vi var opprådd. To dype bleke arr i pekefingeren er også et minne fra tidlig barndom…

Knivspissen bærer preg av å ha vært brukket og oppslipt flere ganger etter ublide møter med gjenstridige skruer, eller knivkasting på blink på stabbursveggen. Anstrenger jeg meg kan faktisk høre for meg, den hurtige raspende lyden av fjerning av gjenstridige fiskeskjell på blodfersk uer, eller den rytmiske lyden av hvessing på stabburstrappa.

Knivens mor, Hildur Tilrem (84). (Foto: Heidi Fjelland)

Knivens ubestridte eier min mor, Hildur lånte villig bort kniven til sine tre oppvoksende sønner etter behov, men alltid under sterk formaning om å legge den på plass etterpå! Dette skjedde ikke alltid, så det hendte kniven kom på avveie og kunne være borte fra kjøkkenmiljøet i kortere og lengre perioder – men den kom alltid tilbake.

Min mors første minne om kniven var fra hennes barndom da hennes bestefar renset rødspetter etter en vellykket dag på sjøen med flyndregarnene. Mor arvet den og den har trofast fulgt henne opp gjennom årene.

Laila og Atle Tilrem driver Hildurs Urterarium utenfor Brønnøysund. (Foto: Morten Holt)

Den bærer preg av det. Noen ganger utvikler noen hver av oss et svært så nært avhengighetsforhold til gjenstander vi bruker daglig. Det har litt med håndlaget å gjøre. For noen år siden fikk mor i presang en flunkende ny MAC laserslipt kokkekniv da vi syntes hun fortjente et bedre kjøkkenredskap Men vi merket oss at ny kniven aldri falt ”naturlig” i hånden slik som gamlekniven gjorde.

Og skaftet! – Opp gjennom årene ble det behov for et visst vedlikehold, og nytt treskaft ble laget av min far, nøye tilpasset min mors håndgrep (Specially Made For You). Et ergometrisk knivskaft. Så vidt jeg husker ble det ved to anledninger laget slike skaft i bjørk direkte fra skogen.

Nå henger den på veggen som et godt minne om alle de gode søndagsmiddagene, høstslaktingen, julesylte, hjemmelaget lungemos, storseifileten, avhugde hønsehoder, nystekt ørret direkte fra gårdsbekken fiskekakene – og nyskrapet uer.

Atle Tilrem