Lutefisk ølglass Isidor Åstrøm

Juleøl og tradisjoner

Øl har vi hatt i tusener av år. Juleølet er i den store sammenheng nærmest en nymotens oppfinnelse – ”bare” rundt 1500 år gammel. Ordet jul kommer fra ”å drikka jol”, noe våre forfedre gjorde til vinterblotet da de feiret solens komme med sterkt og godt øl – både til seg selv og til gudene.

Publisert

Foto: Isidor Åstrøm

Mens vinteren var på sitt mørkeste og kaldeste ofret de øl til gudene for at de at lysets krefter skulle seire, så sola kunne vende tilbake. Denne tradisjonen ble i sin tid – tro det eller ei, et viktig redskap i arbeidet med å kristne Norge.

Tradisjonen med ølbrygging ble rett og slett innført ved lov av Olav Tryggvason.

Påbudt ved lov!

For over 1000 år siden var det påbudt ved lov å brygge sterkt og godt øl til jul. Minst tre naboer skulle samles og bringe med seg en bestemt mengde øl til fellesskapet, hvor de drakk til ære for Frøy og Odin, for at sola skulle vende tilbake og for godt år og fred. Allerede rundt år 900 finner vi denne skikken nedfelt som lov i Gulatingsloven.

Det fortelles at helgenen for bordets gleder, St. Martin av Tour, skal ha kommet til Olav Tryggvason i en drøm og påbudt ham å gi de gamle hedenske drikkeskikkene et kristent innhold.

Slik gikk det til at man rundt år 1000 tok vintersolvervsfesten og gjorde den til en tradisjon hvor man brygget sterkt øl og skålte til ære for Krist og Maria. Teksten i Gulatingsloven ble tilpasset den nye troen mens betegnelsen jol (jul) ble beholdt, og ikke Kristmesse (Christmas) som det kalles i andre land.

Jo sterkere, jo bedre

Ølet skulle brygges av gårdens beste korn og det kunne krydres med einer og ulike urter. I en av lovparagrafene het det seg at du skulle bruke så mange kilo korn som husbonden og husfrua på gården veide til sammen. Da kunne vel julen vare helt til påske for alt vi vet.

Jo sterkere ølet var, jo større ære gjorde du på Krist og Maria. Til og med egne inspektører reiste rundt og kontrollerte at ølet ble brygget etter beste kunst. Historien forteller at de hadde plikt til å besøke inntil tre gårder daglig, og de skulle tilbys overnatting ved behov…

Strenge straffer hvis du ikke brygget

Strenge straffer rammet den som ikke fulgte påbudet om brygging av juleølet. Den som ikke møtte til drikkelag ble ilagt bøter. Dersom du unnlot å følge påbudet om brygging av juleøl tre år på rad tok biskopen halve gården og kongen resten, mens du selv risikerte å bli sendt ut av landet.

Når valget sto mellom landsforvisning og ølbrygging, var ikke beslutningen så vrien. Det bør vi være glade for, hadde det ikke vært for de ølbryggetradisjoner som opp igjennom historien fikk lov til å vokse frem, hadde ikke vi kunnet skåle i juleøl i dag.

Gulatingsloven

”Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår”

Skål for…

Med de mengder øl Gulatingsloven påbød å brygge og yte til fellesskapet, må vi også tro at det ikke var til å unngå at man ble ettertrykkelig full. Det har nok også vært meningen. Å være beruset var nemlig betraktet som å vise religiøs ærefrykt! I dag bør vi huske at de store festene hvor de brukte sterkt øl ble holdt bare noen ganger i året, ved solvervsfestene, ved vår- og høstjevndøgn og ved seremonier knyttet til fødsel, bryllup, død osv. Ellers i året drakk de et svakere øl, omtrent som dagens lettøl.

Med reformasjonen endret skåleskikkene seg. Vår Herre skulle ikke lenger blandes inn i skålingen. I stedet for å drikke til ære for kristendommens helgener, drakk man nå hverandres skål. I de finere lag av samfunnet drakk man av små sølvskåler, derav fikk vi ordet skål. Og skålen, eller ølbollen, rakte du til den du ville ære med din skål. Det er en kuriøs side ved vår skandinaviske måte å skåle på – vi innførte ikke skikken med å ønske hverandre god helse, som er vanlig ellers i Europa, for eksempel prosit, na zdrowje og salud.

Les mer om øl i Horeca nummer 7 2010

Vil du abonnere på magasinet Horeca? Klikk her

Vil du ha gratis nyhetsbrev fra Horecanytt.no? Klikk her

"

Relaterte artikler

    Powered by Labrador CMS